Med tog gjennom Canada - en reiseskildring fra mai 2000

(Dette ble skrevet ikke så lenge etter at vi tok denne turen, så mye kan ha blitt forandret siden det. I alle fall når det handler om praktiske ting i forbindelse med turen. Bildene er fra tiden før digitalkamera var for menigmann.  Bildene er derfor foto av papirbilder og kvaliteten er deretter.)

Tog så langt man ser.. i de dype skoger i Ontario

Toget trekkes av 3 lokomotiver

”The Canadian” er togstrekningen fra Toronto i øst til Vancouver i vest i dette utrolig store landet, verdens nest største faktisk.  Allerede før vi flyttet til Canada første gangen i 1999, bestemte vi oss for at vi skulle ta denne togturen som vi hadde hørt en del om, og et halvt år etter at vi kom hit, pakket vi sekken og satte oss på toget.  Turen tar 3 døgn, så man bør være litt mer enn middels glad i å kjøre tog for å gjøre noe sånn.  Dessuten bør man være glad i natur og mennesker, for begge deler er en viktig del av turen. I alle fall på turistklasse.

Venter i kø i Toronto, klar for å styrte inn på toget når det kommer.

Toget gikk fra Toronto på lørdag morgen, og vi fikk beskjed om at det var mer regelen enn unntaket at det ikke går når det skal….  Ikke så lett å holde tidsplanen på en 70 timers togtur, så alt tatt i betraktning, var det overraskende presist, synes jeg.  En av tingene som skilte Nord Amerikanske tog fra de Europeiske, var muligheten til å bestille plassbillett.   Du kjøper billett til et bestemt tog, og du er garantert plass, men ikke en bestemt plass.  Det betyr at når du skal ut å reise, så gjelder det å stille opp i kø i god tid, og så styrte inn på toget for å få en plass.  Det føltes ganske teit egentlig, men vi hadde med oss litt mindre bagasje enn de som stod rundt oss i køen og skulle på treplanting i Nord Ontario, så vi kom oss forbi og fant oss en plass midt på et vindu – for det var jo viktig.  Tross alt skulle vi bo i det setet noen dager, og da ville vi se godt fra der vi satt.

Canada og Norge har mange likheter når det gjelder naturen.  Det er bare at her borte er alt større, høyere, lengre, videre, bredere, mere osv. – ja, ja – det meste i allfall.  De canadiske skoger får de norske skogene til å se ut som en middels juletreplantasje, og prærien får Danmark til å se kupert ut…..   Det er mengden og størrelsen som gjør at det blir så fascinerende, ikke så mye naturen i seg selv.  Vi har jo masse flott natur i Norge, så det skal litt til å imponere oss, og det var ikke alltid vi ble så imponert heller.  Men hele turen var en eventyrlig blanding av natur, folk, tog og vondt i rompa. De som har sittet tre døgn i strekk på et tog, skjønner nok hva jeg snakker om.  Og for all del, sørg for å ikke miste toget på en av strekke-på-beina-stoppene, for det kan gå noen dager før neste tog kommer… For ordens skyld, vi klart alltid å komme oss på igjen.

Det er to måter å reise med The Canadien på.  Enten reiser man på turistklasse som vi gjorde, eller på Silver and Blue Class –  en luksusklasse med lugarer og tre måltider pr dag, en skikkelig førsteklassetur, som koster deretter.  Og selv om det nok var stunder underveis hvor jeg kunne tenke meg en seng, så er jeg overbevist om at vi som reiste på ”fattigklassen” hadde det mye mer interessant enn ”rikingene” lenger bak i toget…

Fra utsiktsdomen på toppen av toget, fantastisk å sitte her.

Det er noe med menneskene man treffer underveis; mennesketypene som velger å sitte tre døgn i et sete og spise enkel mat og leve ganske tett innpå hverandre i de tre døgnene turen tar.  Noen hilste man bare på eller knapt nok det, andre kom man ganske tett innpå, på godt og vondt.  Det var den gamle dansk-canadiske pensjonisten som reiste ganske ofte fordi det var den billigste måten å besøke sønnen på den andre siden av landet på, det var en mann fra Nigeria som hadde fått togbillett av sin kommende arbeidsgiver for å reise til den nye arbeidsplassen sin, det var ”Oh-my-Good” –amerikanerinnen som var omtrent en parodi på en amerikaner og som ikke hadde lært forskjell på innestemme og utestemme, for ikke å si dagstemme og nattstemme, det var den ungdomsgjengen som skulle opp i skogene for å plante mer skog, og det var folk fra utrolig mange nasjonaliteter.  Ja, til og med en skjeggete Nordmann som skulle til Alaska og tusle litt i skogene der.  Og det blir som når man går fra hytte til hytte i den norske fjellheimen, man opparbeider seg et litt spesielt felleskap og en veldig spesiel atmosfære, og du snakker med alle uansett alder, utdanning og interesser for øvrig. Selve togturen var en opplevelse, selv uten å se ut av vinduene.

Plutselig, midt inni skogen kom vi til en plass hvor det bodde folk

Men det var ikke å forakte å se ut av vinduene heller…  Skog har vi jo sett før, men ikke i slike mengder.  Det første halvannet døgnet kjørte vi gjennom skog, skog og enda litt mer skog.  Av og til var det et vann eller en innsjø som kunne skimtes mer eller mindre mellom trærne, og jammen meg var det plutselig en liten plass hvor det bodde noen også, ikke mange, men vi kunne se noen få hus eller bare noen brakker.  Søndag ettermiddag var vi i Winnipeg.  Her skulle det egentlig ha vært et lengre stopp, men pga. forsinkelsen som vi ikke hadde kjørt inn, ble det bare en  halvtimes tid.  Akkurat nok til å løpe bort på markedet rett ved togstasjonen og finne noe proviant.  Vi hamstret frukt og snop før vi løp tilbake til toget.  Det var et langt strekke-på-beina-stopp daglig.  Det kunne være fra 30 minutter opp til 1 ½ time.  I tillegg hadde vi et 10-20 minutters stopp daglig.

Edmonton ligger nesten som en spøkelsesby der borte i morgendisen

Etter Winniepeg var det tid for å starte på prærien. Etter halvannet døgn med skog, var det nå et døgn med sletter så langt vi kunne se, og vi kunne jo se ganske langt.  Det var endeløse jorder, og det dreide seg ikke om småbruk akkurat….  Og jammen dukket det plutselig opp et gårdsbruk med norsk flagg utenfor også.  Det var sånn at vi nesten begynte å synge ”Ja, vi elsker”.   Prærien var virkelig fascinerende.  Dette var jo noe vi bare hadde hørt om, ikke sett.  Mandags morgen kom vi til Edmunton. Det var helt merkelig, plutselig dukket det bare opp en storby av intet, liksom.  I morgendisen så det nesten ut som om det bare var en luftspeiling som lå ”der borte”.

Stopp i Jasper, Rocky Mountains 

Utpå ettermiddagen mandag var det klart for ”The Rockies” – Rocky Mountains som vi skulle krysse. Egentlig skulle vi hatt et lengre stopp i Jasper som ligger i fjellene, men vi var fremdeles forsinket, så stoppen ble kun til akkurat den tiden det tok å gjøre rent på toget.  Jasper er en by hvor man godt kan møte bjørn på et gatehjørnet.  Det gjorde vi ikke, heldigvis.  Men jeg så en svart-bjørn i et parkområde bare et par minutter før toget stoppet i byen.  På vei hjemover igjen hadde vi litt bedre tid slik at vi kunne få sett oss litt omkring.  Det var flott.  Men for meg var nok prærien mer spennende, selv i sin ensformighet.  Fjell har vi tross alt sett før.  Når det er sagt, så kunne jeg veldig gjerne ha kjørt ”The Rockies” på langs med buss.  Da kan man jo kjøre noen dager i fjellene, for det er her som med skogen: fjell har vi sett før, men ikke så mange på rad.

Det var masse dyr å se i området her.  Det var nesten som å være i en dyrepark, bare at nå var dyrene der de naturlig hører hjemme, og vi menneskene var trygt (både for oss og dyrene) bevart inne i toget.  Vi så masse elg, rådyr, fjellgjeiter og en bjørn til.  Men her fikk vi også et eksempel på at det ikke er ”alt” som er større i den delen av verden.  Et stykke etter Jasper, kom det beskjed over høytaleren at nå kom vi til en turistatraksjon, nemlig en flott foss.  Der kom toget til å kjøre veldig sakte forbi slik at alle kunne få tatt bilder.  Vi satt fremdeles og kikket etter den store flotte fossen da vi så at de andre begynte å pakke sammen fotoapparatene sine…

Ved middagsbordet den kvelden, kom vi i prat med fyren fra Nigeria.  Restaurantvognen hadde bare noen få bord.  Det var to eller tre bordsetninger hver dag alt etter hvor mange som hadde bestilt middag. De fylte opp bordene, og da ble vi sittende sammen med vår venn fra Nigeria.  Han hadde jobbet forskjellige steder i USA og Canada , og nå hadde han fått oppdrag på en flyfabrikk i Kelowna.  Arbeidsgiveren  hadde spurt om det var ok å ta toget for det lå litt avsides til.  Det var greitt det for vår venn.  Det er bare det at det på forhånd er helt umulig å tenke seg hva slags avstander man snakker om i dette digre landet.  Ja, det er faktisk helt umulig å tenke seg hvor stort det er uten å oppleve det også.  Han hadde fått beskjed om å ta toget fra Toronto til Kamlops, og så buss derfra til Kelowna.  Men ingen hadde fortalt ham at toget tar 2 ½ døgn og litt til fra Toronto til Kamplops.  Det ankommer i tre-tida på natta, og bussen til Kelowna går i ni-tida om morgenen…… Kamplops er ikke verdens navle, og klokken tre om natta var det vel bare togstasjonen som var åpen. Jeg tror ikke at han følte seg særlig høy i hatten der han tuslet ut av toget midt på natta.  Vi var så vidt våkne nok til å vinke og ønske lykke til.

Det skal være en kjempe flott strekning som toget kjører deler av den siste natta. Tidligere ble den kjørt på dagtid enten østover eller vestover.  Men det er så bratt og smalt noen plasser der at det ikke var uvanlig at passasjerer ble syke og kastet opp når det så ut som om toget gikk i løse lufta.  Så nå kjører de den strekningen nattestid begge veier.  Dessverre, eller like greitt kanskje.  Vel, jeg er litt usikker på om litt spylukt fra eller til ville hatt noe betydning eller ikke.  Toalettene begynte å bli temmelig slitne nå og morgenstellet som ble gjort med godt mot og gode forsetter første dagen, var redusert til tannpuss og det å vurdere å ta fram en våte-serviett.  Det ble med vurderingen.

Vancouver er en nydelig by som ligger flott til.

Det var herlig å komme fram til Vancouver tirsdag morgen etter omtrent 70 timer på toget.  Etter å ha spist noe hamburgerbrød-lignende med ost og skinke på til frokost, lunsj og kanskje kvelds også i tre dager, skulle det bli godt med noe annet  å bite i.  For ikke å snakke om en ordentlig do eller hvor godt det skulle bli å bytte ut våte-serviettene med en dusj…

7 dager senere var vi klare for turen hjem igjen, og vi sto ennå en gang i kø og ventet på å sprinte raskest mulig inn i togvognen for å finne akkurat den plassen vi hadde sett oss ut….  Vi klarte det denne gangen også.  Der og da var tanken på tre nye døgn på toget gjennom Canada ikke direkte lystig, for denne gangen visste vi jo hva vi gikk til på godt og VONDT(-i-rompa).  Men det er en fantastisk måte å reise på.  Vi så de samme plassene og den samme naturen tilbake, men det var nye og interessante folk fra enda flere deler av verden.  Et reisefølge fra Taiwan kom trippende på toget i Jasper og gikk av igjen noen timer senere midt i ingenmannsland i pelsjakker og høyhælte sko…. De skilte seg absolutt ut blant oss andre på turistklasse. De var både et forfriskende og et forstyrrende bekjentskap.  De befant seg utvilsomt på et annet energinivå enn vårt lett henslengte avslappede og hadde ikke lært seg å bruke innestemmen.  De der i mot, syntes sikkert at vi andre så ut som om vi var i en dvalelignende tilstand, og det var vi kanskje også.

Tre dager etter at vi dro fra Vancouver tøffet toget akkurat i rute inn til Toronto.  Rompa verket, men ikke fullt så mye som da vi reiste andre veien – man lærer seg noen triks underveis, må vite!

Turen anbefales, selv om man kanskje må være ørlite grann sprø for å finne på noe sånn.  Vancouver en nydelig by å besøke, men det er en helt annen historie, eller rettere sagt – en helt annen reiseskildring.