Deg, meg og kaffe...

Her har vi vært både du og jeg og kaffe, og jeg og kaffe og hele familien, inkludert gjester fra Norge. Og det var hit familiens yngste ville gå da hun kom hjem fra sommerferie i Norge sommeren mellom 2. og 3. klasse. Ut å spise frokost! Til alle døgnets tider. Kaffen var forresten blant byens beste! Blir spennende å se om den er like god fremdeles!

På med skoene, ut å gå på jakt etter frokost. Dette er vårt gamle nabolag, så her er vi godt kjent og det er herlig å være her. Det er dette som er hjemme i Montreal for oss. Her bodde vi både første og andre gangen vi bodde i byen. Vi hadde et år i et annet området også, fint nok det - men det var her vi ville bo! Little Burgundy er et gammelt arbeiderstrøk som de siste årene har utviklet seg til å bli et trendy og finere område, selv med nye eller nyrenoverte leiligheter og stadig flere restauranter i små lokaler som tidligere stort sett var antikvariater og bruktbutikker. 

Rue Notre Dame Ouest

Og frokosten er slettes ikke verst den heller! Egg i flere varianter - og vafler! Vafler til frokost er jo helt fantastisk, synes noen. Med friske bær er det jo nesten sunt også! Can't wait!

Finne fram?
Toi, Moi & Café , 2695 Rue Notre Dame Ouest. Buss 36, corner Notre Dame og Atwater. Eller Metro til Lionell Groulx og gå sørover til Notre Dame og ta til venstre et par kvartaler.

Vi må bare innom her: Rue St. Denis!

Hva er det som gjør, når man kommer en ny plass, at den første følelsen bare er så riktig? At det er som å komme til en plass en alltid har ønsket seg å komme til, uten å vite at man har ønsket det? Hvorfor følte jeg meg umiddelbart hjemme i denne byen som jeg snaut nok hadde hørt om før vi dro hit?

Det samme med steder innen byen, steder eller gater eller hus som man liksom må tilbake til, av gode eller ikke fullt så dårlige grunner. Første gang jeg husker noe fra  Rue St. Denis var en gang vi kjørte den med bil rett før jul. Grunnen til at jeg vet at det var jul, er at jeg ser for meg pyntede juletrær langs gata. Det kan forsåvidt ha vært etter jul også, for julelysene blir gjerne stående en stund etter jul - de får lyse opp mørketida litt lenger enn bare i desember. Vi bestemte oss i alle fall får å gå den ned ved en passende anledning og før julelysene slukket. Siden har det vært en gate som vi liker å gå i. Første gangen tok vi Metroen helt opp til øverste stasjonen i gata, Jean Talon, men det er egentlig for langt. Ikke bare for langt å gå, men de øverste stykket er ikke så spennende.

Laurier Metrostasjon

Den første turen vi gikk her var fin, men lang og etterhvert kald. Men vi har hatt flere turer senere, i langt varmere. Oftest tar vi Metro'n til Laurier, da er det en fin og ikke altfor lang spasertur nedover. Eller, lengde er vel relatlivt. Fra Laurier og ned til Rue Ste Cathrine er det omtrent 3,5 km. Det går fort en time og vel så det, om man ikke tar det som en løpsøvelse. Gata er en eneste lang rekke med små butikker, restauranter, kafeer og trivelig bygninger. Og biltrafikk. Den er ikke til å komme utenom.

Det er fine fortau å gå på og stort sett parkeringsplasser langs gata, så da får man ikke trafikken helt innpå seg. Det er forresten ikke bare butikker og restauranter man går forbi, folk bor her også! Men aller triveligst synes jo vi det er med alle de små kafeene og restaurantene. Utover kvelden blir det mye mer liv enn det var akkurat på den tidlige ettermiddagen som vi ruslet nedover her sist. Brûlerie St. Denis er en av de plassene hvor vi gjerne stikker innom for en kaffe, litt kaffemat eller litt lunsj - alt etter hva som passer der og da.

Nesten nede ved Rue Ste Cathrine var det tid for is! Aldri galt med is når man er ute og går om sommeren!

Montreal Skyline

Det er noe eget med storbyen - noe med de høye husene - stemningen - lydene - luktene - den avslappede travelheten som menneskene i denne byen er så gode til. Og ikke minst utsikten fra fjellet. Dette er Montreal Skyline fra flere vinkler!

Montreal har en forholdsvis "liten" Skyline, sammenlignet med mange andre Nord-Amerikanske storbyer. Men obs, obs - dette kan endres mye i årene som kommer, og har nok endret seg siden vi var der i 2015 også. Ryktene sier at det vil  bli store forandringer, flere høye bygninger, men også flere grønne og bilfrie områder i Down Town. De har en lov i Montreal som sier at ingen bygninger kan være høyere enn "The mountain", dvs. Mont Royal. Den loven gjelder fremdeles, og byens høyeste bygning er den 205 meter høye "Le 1000" - den med "trekantet" topp som ligger til venstre av de tre skyskraperne midt på bildet her. Denne billedserien er kanskje utdatert allerede nå, men historie er viktig det også. Bli med på en liten vandring i og rundt byen "min".

La oss begynne fra gatenivå Down Town

Som dere ser på flere av bildene, er det en sjarmerende blanding av gammelt og nytt, for det er ikke sånn at man bare kan rive gamle ting for å bygge nye. Man bygger gjerne rundt eller ved siden av. 

Gammel og nytt om hverandre

Et par gater ned - en kikk opp mot Down Town

By night

Tidlig kveld

Formiddag

 Fra Old Port i øst

Fra Mont Royal - fjellet midt i byen

Bridge Jacques Cartier er også et landemerke med sine små Eiffeltårn på toppen, som ikke synes her.

 

Fra Olympiske tårnet - et godt stykke øst

Bridge Jacues Cartier kan sees herfra også.

 

Og til slutt mot nyere tider - det bygges...

Jeg regner med at disse bygningene er ferdige nå, så det blir spennende å se hvor mye forandringer som har skjedd neste gang vi reiser bortover. Av natur er vel vi mennesker i mot forandringer, spesielt når man gjerne vi beholde minnene som de en gang var. Men det er spennende også, og fint og se at ting forandrer seg, forhåpentligvis på en positiv måte.

"Fur trade museum" i Lachine - en liten perle av et museum.

Stilling ledig: 
Du må være mann og lavere enn 170 cm, veie mindre enn 63 kg og ha brede og sterke skuldre og korte bein. I tillegg må du være sterk fysisk og mentalt, tåle mygg, ikke ha lett for kjede deg og du må være munter og glad i et enkelt liv. Arbeidsbetingelsene er å padle fra 16 til 18 timer pr dag, bære to eller tre 40 kilos oppakninger, dra kanoer over land,  reparere kanoer, bli klissvåt av kaldt vann i alle stryk, sove 5 eller 6 timer om natta, være med å synge for å hjelpe til med å holde padlerytmen på mellom 40 og 50 tak i minuttet oppe. Arbeidsgiver sørger for helt nødvendige klær, teppe, pipe og tobakk, to måltider pr dag bestående av erter, bønner, mais, salt kjøtt og saus hvor alle spiser rett av samme kjele.  Ved spesielle anledninger kan det bli servert et krus med øl.

Høres det spennende ut? Ja, da hadde du passet til å være "Voyageur" . Oppgaven var å transportere mennesker og varer opp gjennom elver og innsjøer i New France på 17- og 1800-tallet for å bytte med beverpels, det som var datidens olje og svært ettertraktet også i Europa. Der er virkelig en spennende historie som fortelles her i denne omtrent 200 år gamle lagerbygningen i Lachine, rett utenfor Montreal by.

Faren min var buntmaker og jobbet med pels hele sitt arbeidsliv. Kanskje det har gjort at jeg "alltid" har hatt lyst til å besøke Fur Trade Museet (Pelshandel-museet), etter at jeg oppdaget at det fantes for noen år siden. Men av en eller annen grunn har vi aldri fått somlet oss til å ta turen.. Kanskje fordi det er litt kronglete å komme dit uten bil, og vi har ikke hatt bil, verken den gangen vi bodde i Montreal eller når vi har vært her på ferie. Med unntak av leiebil når vi har trengt det, selvfølgelig. Det er forresten feil å si at det er kronglete, for som jeg pleier å si: Det går alltid en buss eller metro. Det krever bare litt mer innsats å finne ut hvordan man kommer fram på den måten. Problemet er bare at om du spør "de innfødte", får du nesten alltid til svar at du må ha bil, i alle fall utenfor Down Town. Det tok oss faktisk ganske lang tid å finne ut at det ikke stemmer.

Museet ligger fint til i nærheten av slusene der Canal Lachine går over i Lac Saint-Louis. Det er et lite museum hovedsaklig basert på selvguiding, men med små guidete turer innimellom. Vi startet utenfor med en I-Pad som vi fikk låne inne og som hadde informasjon både på engelsk og fransk. Selve bygningen er en lagerbygning fra begynnelsen av 1800-tallet, og elva/innsjøen var jo endel av reiseveien for pelshandelen.

Inne er det utstillinger som viser historien om pelshandelen, forholdet til indianerne, respekten for naturen og utrolig tøffe arbeidsdager sånn som stillingsinstruksen lenger oppe viser. Det er en spennende og utrolig interessant historie. Det var også begynnelsen på viktig handel og grunnlaget for mye av livet i og utviklingen av området. La Compagnie de la Baie d'Hudson i Montreal (Hudson's Bay Company (HBC) ble startet i 1670 og de styrte mer eller mindre hele pelshandelen i området i flere hundre år. HBC er Nord-Amerikas eldste aksjeselskap. I dag er det et av verdens eldste aksjeselskap som fremdeles er i drift. Pelshandel er det dårlig med i dag, men selskapet driver en varehuskjede med butikker flere steder i Canada. 

Hvordan kommer man seg hit?

Er du sånn passe sprek, kan du sykle eller gå. Det er 14 km fra Old Port. Det går sykkelsti og gangsti hele veien til Parc René Levesque som ligger i nærheten av The Fur Trade at Lachine National Historic Site. Det er en flott tur langs Canal Lachine  enten du starter fra Old Port eller fra Atwater Marked.  Stien går langs er en del av det historiske kanal- og slusesystemet som ble brukt til å få båter opp gjennom St.Lawrence elva og inn mot de store sjøene. I Lachine går elva over i innsjøen Lac Sainte-Louis som igjen går hele veien vest til Ste Anne de Bellevue hvor det er en ny sluse.

Vi verken gikk eller syklet ut denne gangen, men kanskje neste gang? Det går alltid en buss eller metro, nesten overalt... Denne gangen tok vi Metro, grønn linje, til Angrignon og buss nr 195 derfra til 12th Avenue i Lachine. Bussturen tar ca 40 minutter litt på kryss og tvers i området. Vi tok det som en tur i seg selv, en helt grei måte å få sett seg om litt. Selv om akkurat denne bussturen kanskje ikke er den mest spennende.  Det er kjekt å ha kart med. Både for å følge med på bussen og for å finne fram ellers.  Folk stort sett veldig hjelpsomme også, så det er bare å spørre seg fram.  Viktig å huske på at det er i Lachine forresten, for det finnes Avenuer med nummer sør-vest i Montreal også.  

Den raskeste måten å komme fram på, er å ta buss 496 fra Lionell Groulx Metrostasjon til hjørnet av Victoria Street og 10th Avenue (i Lachine).  Den tar bare en halvtimes tid, men går bare fra mandag til fredag. 

Om du går, sykler, svømmer, tar buss eller kjører bil - dette museet er virkelig verdt et besøk!

Junk-food for glade vandrere!

Montreal er en trygg by å bevege seg til fots i, og det gjør vi. Vi går langt og ofte. I tillegg til at byen er trygg, men ikke glem å bruke hodet, så er det tre ting som gjør at det er helt greitt å legge ut på lengre fotturer.

1. Det går (nesten) alltid en buss og den går (nesten) alltid til en metrostasjon, så er du på ville veier eller begynner å bli i overkant sliten i beina, så hopp på en buss, gå av på første Metrostasjon og finn en metro som tar deg til en plass du er kjent eller bor.

2. Det finnes alltid en park eller et lite grønt kvarter med en benk eller to hvor man kan hvile seg og kanskje nyte medbragt mat.

3. Det finnes utrolig mange plasser hvor det går an å få seg en matbit, enten for å spise der eller for å ta med seg til neste park.

Frite Alors! for eksempel - for dem som liker "frites" - for det er stort sett det de serverer, frites med et godt utvalg i dipsauser ved siden av. Du kan også få burgere og noen andre kjøtttyper - og Poutines! Poutines er en "nasjonalrett" i Quebec. Den oppstod på 50-tallet og består i hovedsak av pommes frites, ost og brun saus. I dag finnes den i flere varianter og har nesten blitt en kult, det finnes til og med egne Poutines festivaler!

Frites Alors! skryter av at de serverer "Ekte belgiske fries". Fries'n er god den, smakfull og sprø, men hvor belgisk den er, skal ikke jeg uttale meg om. Det er helt ok mat for en glad familie på vandring i Montreals gater. Litt salt fries og noe godt å drikke til en helt grei pris, er ikke å forakte verken en varm sommerdag eller en kald vinterdag. Og så har det selvfølgelig med gamle minner å gjøre.

Vårt første møte med Frites Alors var på en Øl-festival i byen for en evighet siden, og da smaker jo et meste aldeles himmelsk. Og da vi da noen år etter det snublet over nettopp denne restauranten på Laurier Street måtte vi bare gå innom, og det har vi fortsatt med hver gang vi går forbi på en av våre turer i området. Jeg leste forresten at de nå har åpnet mange flere restauranter på flere steder i Montreal. Så vi får se om vi kommer til å prøve noen av de andre neste gang, eller om vi må tilbake til denne for å mimre. Ikke godt å vite om maten er like fristende uten mimrefaktoren!

Det var en gang en norsk skibutikk...

Helt her ute i sommerlandet er det faktisk vinterland noen måneder i året, ordentlig vinterland. Det er forresten en av de tingene vi virkelig likte med å bo i Montreal - her er det skikkelig sommer og skikkelig vinter, og høst og vår mellom der. Det er så deilig å bo et sted hvor man har alle årstider og hvor det ikke er samme temperatur når man går rundt juletreet i skolegården siste skoledag før jul som det er når man blir ønsket god sommer i juni.

Og her i hovedgata i Ste Anne de Bellevue - akkurat her - lå det en gang en norsk skibutikk, Norway Nordic. Første gang vi var her var på begynnelsen av 2000 og da kjøpte mannen i huset seg Telemarkski. Etterhvert gikk de over til å kun ha langrennsski og tilhørende utstyr. Her var det god service med kyndige ansatte som ga råd, reparerte og preparerte. Vi var alltid her ute en tur i begynnelsen av vinteren for å oppgradere skiparken, ordne ski, kjøpe skismørning, varme votter eller et eller annet annet. Det var alltid kjekt å komme hit ut, selv om byen var mer eller mindre død - i alle fall i forhold til om sommeren. De fleste gangene fikk vi til og med snakket litt norsk.

Butikken ble nedlagt i 2010, og det visste vi da vi var her sommeren 2015, men vi måtte bortom bare for å se... for tenk om det hadde skjedd et mirakel... Men det hadde det selvfølgelig ikke. Og ikke finner jeg bilder av dem gamle butikken heller, selv om jeg er helt sikker på at jeg tok det en gang!

Once up on a time there was a Norwegian Ski Store here in Ste Anne de Bellevue. They sold skis and equipent for cross contry skiing and did maintenance and repairs on cross country skis. Sadly the store was closed in 2010, but one of the guys that was working there, still do maintenance and repairs etc from his business located in Kirkland. Nordic Ski Service.