Nyheter er fint, men bare så lenge det gamle består...

Å være på ferie en plass vi har bodd og vært mye er ikke helt som å være på ferie andre steder. Det vil jeg tro at de fleste som reiser tilbake til gamle hjemplasser er enige om. Vi er på ferie, men det føles samtidig ikke som vi er på på ferie. Vi blir behandlet som turister mange plasser, naturlig nok, men føler oss ikke som en turister. Noen ganger er det vanskelig å vite om man skal spille med og takke hyggelig for turistinformasjon man ikke trenger, eller prøve å få flettet inn så tidlig som mulig i samtalen at vi egentlig er ganske kjent her. Folk her er for det aller meste både hyggelige, vennlige og ønsker virkelig at folk som kommer hit skal få en god opplevelse. Så når servitøren, butikkdamen eller billettmannen er tydelig imponert over at vi kommer fra Norge og hit og lurer på hva vi synes om byen velger vi stort sett å svare som om vi var turister, noe vi strengt talt er også - vi skjønner det bare ikke selv...

Byen av full av "constructions" - jeg tror det er det ordet vi støter på oftest når vi beveger oss.  En god del blir reparert rundt omkring og mye bygges nytt. Bortsett fra all på-kryss-og-tvers-gåingen mellom, rundt og forbi oransje kjegler, gjerder og skilt, er det mest spennende med nye prosjekter. Det meste er jo til det bedre også. At ikke alt er som det "pleier", og det er helt greitt, spesielt når noe nytt dukker opp!  Men likevel skal jo helst alt være der, og aller helst på samme plass også.  Det er jo derfor vi har kommet hit - for å gjøre akkurat det samme gamle som vi gjør hver gang...  trenger egentlig ikke kamera en gang, vi kan bruke de samme bildene som vi tok sist, eller gangen før der, eller før der igjen.

Derfor var skuffelsen stor da vi kom til en av våre gamle favorittplasser - Restaurant Mikes på Ste. Cahtrine Street og oppdaget at den ikke var der lenger!!!  Går det virkelig an? Hvem i alle dager har bestemt at den skal være nedlagt når vi kommer? Uhørt!!!  Det rare er at det nesten føltes sånn, hvem har gjort det? Vi blir som noen trassige 3 åringer som har mest lyst til å trampe i bakken og hyle "Jammen, vi viiiiiiillllll !!!!!"  Restauranten var jo heller verken spesielt bra eller noe ekstraordinært fin eller koselig. De hadde veldig god frokost da, men det var ikke det vi pleide å spise der, selv om det hendte det også.

Men det var der vi pleide å gå, der familiens yngste fikk tegnesaker når vi kom og hvor mannen alltid bestilte lasagne til tross for at han alltid var enig med seg selv om at den ikke var spesielt god. Denne gangen minnet vi ham på det på forhånd og småmobbet han litt om at han måtte dit for å sjekke om lasagnen hadde blitt bedre...  Vi mennesker er rare. Og når vi er på ferie er vi kanskje enda rarere. Noen ganger...

Nei, det er greitt med nye ting, men bare så lenge det gamle er der (vi mener) det skal være. 

R.I.P Mikes! Og takk for at du var der en gang!

Og nei, det er ikke det samme å gå på byens andre Mikes-restaurant - det var akkurat DENNE vi skulle gå på.

Når det føles som hjemme, da er det hjemme - eller....

Hvordan føles det å være på ferie, spør folk.  Ferie?  Er vi på ferie?  Jeg leter etter feriefølelsen - jeg elsker feriefølelse.  Og vanligvis er det akkurat det samme for meg hvor jeg er og hvordan ferie vi har, bare det er ferie.  Luksushotell eller telt - det er det samme.  Storby eller langt på landet - det er det samme.  Jeg liker rett og slett å ha ferie.

Men det føles ikke som ferie, det føles som hjemme.  Alt er kjent og kjært, det føles ikke som vi har vært borte i to år, det føles nesten ikke som om vi har vært borte i det hele tatt.  Den intense følelsen av at "Å, så godt det er å være tilbake" forsvant etter første dagen.  Etter det er det rett og slett som å være hjemme.  Og det er jo ingen dårlig følelse det!

Montreal, we love you!  Og det har jeg gjort siden jeg satte mine føtter her for første gang for 12 1/2 år siden, og det er ikke overdrivelse en gang!

Tilbake på gamle trakter

Kjente og kjære lukter, lyder og syn brer seg over oss som et godt og trygt teppe.  Spesielt luktene - de treffer dypt inn i hjertet og gjør at hele kroppen kjenner seg igjen, nesten før man er bevisst det selv.  Det trenger ikke å være verken gode lukter eller vonde lukter, bare lukter.

I tillegg til luktene smøg varmen seg rundt oss og varmet opp både kropp og sjel.  Det var ekstra godt etter noen altfor kalde dager / uker hjemme i Norge.  Kort sagt:  Det var deilig å være tilbake!

Passelig sløve og omtåkede fikk vi handlet oss litt mat og drikke mens vi jobbet spesielt hardt for å holde familiens yngste våken litt lenger enn hun egentlig ønsket.  Vi pleier å ha en regel som sier at ingen får legge seg før klokka ti, men når tiden oppe i hodene våre er mye mer enn det og vi har vært oppe i mer enn 20 timer, begynner det å sige på.

Lange, lyse sommerkvelder er det heller ikke her borte, så da klokka var ni stupte mer enn halvparten av familien i seng og sovnet forholdsvis fort.  At det ble noen altfor tidlige oppvåkninger gjennom natta er bare sånn det er.  Heldigvis vet vi at det går seg til etterhvert.

Montreal i mitt hjerte

Den første gang jeg satte mine bein på Montréalsk jord var 31.oktober 1999 - og jeg, småbyjenta som syntes at Oslo var for stor å bo i og som hadde fått mitt første pass bare 4 år tidligere - jeg følte meg øyeblikkelig hjemme her.  Og da mener jeg HJEMME. Jeg pleier å si at dersom det er sånn at vi lever flere liv, så må minst ett av mine ha vært i Montréal.

De to årene vi bodde i denne fantastiske byen var helt utrolige, det var eventyr og lykke fra ende til annen.  Jeg blir ennå varm i hjertet av å tenke på det.  Jeg gråt mine tårer i byens vakreste kirke da det var tid for å reise tilbake til Norge, men takket også for at vi hadde fått disse to årene.

Hjemme i gamlelandet gikk livet seg til, vi hadde det bra, men vi var tydeligvis ikke helt ferdige med denne byen som hadde fått så stor plass i hjertene våre, og plutselig og egentlig helt uventet var vi tilbake igjen.  Denne gangen til mer hverdag og sammen med vår canadiske lille fireåring som så overraskende hadde kommet til verden sist vi bodde i Montréal.

Men hverdag eller ikke, byen var like fantastisk som første gangen, vi følte oss like mye hjemme og vi fikk 5 gode år før vi tok den avgjørelsen at uansett hvor mye vi elsket denne byen, så ville det være best for oss og for 9 åringen å dra tilbake til familien og Norge.  Det har vi ikke angret på og vi tviler ikke på at det var den rette avgjørelsen å ta, men Montréal er fremdeles byen i ikke bare mitt, men vårt hjerte.  Og denne bloggen er en lenge planlagt hyllest til Montréal, Canada og alle de fantastiske menneskene vi ble kjent med!