Å være på ferie en plass vi har bodd og vært mye er ikke helt som å være på ferie andre steder. Det vil jeg tro at de fleste som reiser tilbake til gamle hjemplasser er enige om. Vi er på ferie, men det føles samtidig ikke som vi er på på ferie. Vi blir behandlet som turister mange plasser, naturlig nok, men føler oss ikke som en turister. Noen ganger er det vanskelig å vite om man skal spille med og takke hyggelig for turistinformasjon man ikke trenger, eller prøve å få flettet inn så tidlig som mulig i samtalen at vi egentlig er ganske kjent her. Folk her er for det aller meste både hyggelige, vennlige og ønsker virkelig at folk som kommer hit skal få en god opplevelse. Så når servitøren, butikkdamen eller billettmannen er tydelig imponert over at vi kommer fra Norge og hit og lurer på hva vi synes om byen velger vi stort sett å svare som om vi var turister, noe vi strengt talt er også - vi skjønner det bare ikke selv...
Byen av full av "constructions" - jeg tror det er det ordet vi støter på oftest når vi beveger oss. En god del blir reparert rundt omkring og mye bygges nytt. Bortsett fra all på-kryss-og-tvers-gåingen mellom, rundt og forbi oransje kjegler, gjerder og skilt, er det mest spennende med nye prosjekter. Det meste er jo til det bedre også. At ikke alt er som det "pleier", og det er helt greitt, spesielt når noe nytt dukker opp! Men likevel skal jo helst alt være der, og aller helst på samme plass også. Det er jo derfor vi har kommet hit - for å gjøre akkurat det samme gamle som vi gjør hver gang... trenger egentlig ikke kamera en gang, vi kan bruke de samme bildene som vi tok sist, eller gangen før der, eller før der igjen.
Derfor var skuffelsen stor da vi kom til en av våre gamle favorittplasser - Restaurant Mikes på Ste. Cahtrine Street og oppdaget at den ikke var der lenger!!! Går det virkelig an? Hvem i alle dager har bestemt at den skal være nedlagt når vi kommer? Uhørt!!! Det rare er at det nesten føltes sånn, hvem har gjort det? Vi blir som noen trassige 3 åringer som har mest lyst til å trampe i bakken og hyle "Jammen, vi viiiiiiillllll !!!!!" Restauranten var jo heller verken spesielt bra eller noe ekstraordinært fin eller koselig. De hadde veldig god frokost da, men det var ikke det vi pleide å spise der, selv om det hendte det også.
Men det var der vi pleide å gå, der familiens yngste fikk tegnesaker når vi kom og hvor mannen alltid bestilte lasagne til tross for at han alltid var enig med seg selv om at den ikke var spesielt god. Denne gangen minnet vi ham på det på forhånd og småmobbet han litt om at han måtte dit for å sjekke om lasagnen hadde blitt bedre... Vi mennesker er rare. Og når vi er på ferie er vi kanskje enda rarere. Noen ganger...
Nei, det er greitt med nye ting, men bare så lenge det gamle er der (vi mener) det skal være.
R.I.P Mikes! Og takk for at du var der en gang!
Og nei, det er ikke det samme å gå på byens andre Mikes-restaurant - det var akkurat DENNE vi skulle gå på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar