Frokost på Chez Cora og rusletur inne og ute Down Town

30.juli 2018

Vi hadde vært en uke på tur, en uke og en dag egentlig - om vi regner med den ekstradagen vi la til for å overnatte på hotell en natt først. Men i Montreal hadde vi vært en uke nå og dagens plan er å ta det ganske rolig og avslappet, og handle litt - for i morgen er det Canada Day og vi skal ut på tur med gode venner. Ryktene sa også at dette var siste dag før vi raser inn i hetebølgen, og som tidligere sagt - vi liker ikke hetebølger. Men det var bare å bli vant med det, for det ble noen av dem denne sommeren. Etterhvert skulle vi bli ganske lei av å rusle i undergrunnen også.

Metro Saint Laurant

Heldige oss bodde bare 5 minutter fra nærmeste metro-stasjon, fantastisk beliggenhet på leiligheten, men dessverre var det ikke lenger lov til å leie ut til turister her, så om vi aldri så mye ønsker, blir dette første og eneste besøk akkurat her. Vel, denne morgenen ruslet vi opp til Saint Laurant metrostasjon og tok metro derfra til Peel. Stasjonene ligger tett i Down Town, så tett at noen steder kan man se fra den ene til den andre gjennom tunnelen. Det betyr at man lett kan gå om man vil, men noen ganger er det godt å slippe. Den grønne metrolinja går parallelt og omtrent under Rue St. Cathrine gjennom sentrum, så alle stasjonene fra Place des Arts til Guy Concordia er mer eller mindre midt i Down Town, og St. Laurant i øst og Atwater i vest ligger rett i utkanten.

Dagens frokost ble inntatt på Chez Cora, rue Drummond et par gater vest for Peel. "Vest" etter Montrealsk måte å se det på... , for det som omtales som øst og vest, nord og sør i byen, passer ikke helt med kompasset...  Vi har spist her mange ganger før, men denne gangen var vi faktisk litt skuffet både over maten og menyen. Det var helt ok, men ikke noe vi kommer til å huske. Familiens yngste savnet pannekakene de hadde før, og selv om Egg Benedict'n var god, var den ikke like god som på Eggspectation eller yndlingsplassen i vårt gamle nabolag.

Construction på Drummond også... 

Første punkt på lista var krysset av og neste punkt er å var å handle litt til morgendagens utflukt. Vi trengte bl.a noen badehåndkler og solhatter.  Det var håndkler i leiligheten, men vi foretrekker å kjøpe våre egne når vi skal ta dem ut av huset, da trenger vi ikke å være så forsiktige. Rette plassen for sånn kjøp, er "Dollar store" - eller rettere sagt "Dollarama" på Alexis Nihon kjøpesenter. Vi kan ta metro'n bort, men det er ikke så langt å gå og temperaturen fin, så vi går.

Halloooo - er det noen våkne her? Det var utrolig stille da vi kom til Alexis Nihon, stille før stormen kanskje. Men det var godt for oss, for da fikk jeg handlet både fargerike håndkler (du får ikke hva som helst for et par dollar liksom...), solhatter og litt annet småtteri. Jeg husker ikke om jeg har sagt det før, men dette er "mitt" kjøpesenter. Det var her vi pleide å handle mest da vi bodde her, begge gangene faktisk. Det et et ikke så altfor stort kjøpesenter med akkurat det vi trenger av butikker, inkl. en flott IGA matvarebutikk og en grei Food court i tredje etasje.

Metro McGill

Place Mont Royal Trust

Så var det å sette seg på Metro'n igjen - til Mc Gill College - midt i Down Town, rett og slett fordi det begynte å bli varmt og vi orket ikke å gå ut, og vi hadde heller ikke lyst til å dra hjem ennå. Montreals metrostasjoner er ganske artige, ingen av dem er nemlig like! Fra McGill gikk vi inn i undergrunnsbyen, som forresten ikke bare ligger under grunnen, det dreier seg om en stor del av byen hvor du kan bevege deg uten å behøve å gå utendørs. Den er bundet sammen av ganger både under  over gateplan. I utgangspunktet er den laget med tanke på den tøffe vinteren, blir det sagt. Men vi har vel brukt den vel så mye og kanskje mer om sommeren. Vinteren kan man kle seg...  Etter å ha ruslet litt rundt her og der, ble vi enige om en tur utendørs igjen - tross alt var det sol og sommer, noe vi ikke hadde vært så bortskjemte med de siste årene. Vi kom oss ut av undergrunnen midt i byen og ruslet ned mot Place des Arts / Place des Spectacles.

Sprinkler på Place des Spectacles / Place des Arts

Denne gangen valgte vi en uterestaurant og ikke trappa foran hovedscenen for å få oss noe drikke. Her satt vi og kikket på livet, på ungene som lekte i fontenen, hørte litt musikk i bakgrunnen og bare koste oss. Vi kunne fått oss noe å spise her også, men bestemte oss for å ta middagen hjemme i stede for. Det kan bli litt mye spising ute, og vi har fremdeles noen uker igjen av ferien. 

Hetebølge på vei...

29.juni 2018

Vi hadde vært i Montreal nesten en uke, og nå var vi på vei inn i den første hetebølgen. Hetebølger hører sommeren med, så det er vi ikke ukjente med, selv om vi ikke er spesielt i glad i dem. Det skremmende denne gangen, var at det skulle vare en uke, og luftfuktigheten kom til å bli så høy at effektiv temperatur ville komme opp til godt over 40 grader.  I ettertid vet vi jo at minst 45 mennesker døde som følge av hetebølgen. Men for oss som er friske og raske, har air-condition i leiligheten og alle muligheter til å finne på ting innendørs og avkjølende aktiviteter utendørs, går det jo helt fint. Selv om det ikke er drømmeværet. Heldigvis er det nok av innendørsaktiviteter og andre nedkjølende ting vi kan gjøre.

Men, denne dagen skulle det "bare"  bli 29 grader, luftfuktigheten skulle ikke bli så gal heller, så det måtte vi nyte. Luftkvaliteten var også god, så i det store og hele ble det en riktig så bra dag!

Bixi - (bysykkel-systemet) i Montreal er veldig praktisk. Vi var så heldige at vi hadde en stasjon rett utenfor leiligheten vår. Det er veldig kjekt når vi har en i husstanden som enkelt og greitt sykler til Markedet for å kjøpe ferskt brød til frokost!

Ikke vondt med fersk baguette til frokost!  Disse fra Atwater Marked er byens beste! Sprø og gode, og med litt god ost og skinke ved siden av, er det skikkelig drømmefrokost. To-dager-gammelt grovbrød med sirup blir liksom ikke det samme...

Rue Ste. Cathrine, rett ved Place des Spectacle / Jazz-festivalen

Inngang til Jazzfestivalen fra øst

Egentlig hadde vi tenkt at vi skulle finne oss en park, alltid godt med litt grønt gress i varmen. Men så endte vi rett og slett opp med å bare rusle litt rundt på Jazzfestivalen. Det var ikke så mye som foregikk midt på dagen, men det er trivelig likevel. Det er passelig folksomt, musikk og mulighet til å få seg både en øl eller en brus, eller en is for den saks skyld. Det er flere boder og Food-trucks som selger både mat og forskjellige typer drikke, både med og uten alkohol. Vi spiste litt, satt i trappa og tok oss en øl, rett og slett bare koste oss!

Det er litt mindre folk enn om kvelden, men stemning likevel.

På Rio Tinto-scenen midt på plassen var det Storband-konsert. Det svingte godt! Alle konsertene her på området er gratis, ingen inngangspenger for å komme inn på plassen. Det eneste man må gjøre, er å åpne vesker og sekker og vise fram innholdet. Alt foregikk fint og vaktene var blide og hyggelige, men vi merket at det var flere sikkerhetsvakter og tiltak enn det har vært tidligere. Sånn har verden blitt.

Etter konserten var det tid for litt nedkjøling i sprinklene. Akkurat denne dagen var det mest barn som benyttet anledningen. Ungene løper rundt her i badetøy, og barnehager fra sentrumsområdet tar også ungene med hit for å leke og kjøle seg ned i vannet. Når hetebølgen setter inn, kommer nok folk i flere aldre til å stikke en arm, et ben eller større deler av kroppen borti for å få kjølt seg ned litt eller mye.

Livet på ferie i storbyen er herlig!

Mr.Steer - den beste burgeren på denne siden av himmelen?

Vel, når restauranten vi egentlig ville gå på, var stengt, og vi var slitne etter en lengre gåtur og absolutt klare for mat, så måtte vi bare finne en annen... Heldigvis er det sjelden langt mellom dem i Montreal.

På Rue Ste Cathrine (1108 Ouest / west), mellom Stanley og Drummond, ligger Mr. Steer som av mange kalles en "institusjon" i Montreal. Restauranten ble åpnet i 1958, i samme gate, men litt lenger øst. Den gangen hadde den plass til 9 personer!  I dag ser restauranten fremdeles ganske liten ut ved første øyekast, men synes bedrar... den plass til 200 gjester.

Den beste burgeren på denne siden av himmelen...

Første dagen vi var her, var det lunsjtid. Da var det egentlig ikke noe valg, vi måtte spise burger og spesialiteten "curly fries".  Ikke fordi de ikke har andre ting på menyen, men fordi det er det de er mest kjent for.   Litt for mye fries for meg, eller kanskje alt for mye, men den var god og burgeren var nesten som jeg skulle ha lagd den selv...  Skikkelig "hjemmelaget" burger av godt kjøtt.

De to andre gangene vi var her, spiste vi frokost. De serverer et godt utvalg av frokost, med og uten burger...  til veldig greie priser. Vi kunne få valgfritt egg med valgfritt tilbehør og mer avanserte eggeretter, inkl stekt egg med burger.  Vi valgte en enkel en: egg og bacon med toast og stekte poteter.  Enkelt og greitt og hyggelig.

Servicen var god, men spesielt den første dama som serverte oss var utrolig. Vi følte oss hjemme fra vi kom inn døra, hun var hyggelig, hadde humor og var effektiv. Nummer to var litt mer avtalt og den siste noe midt i mellom. "Innkasteren" som stod utenfor å reklamerte for byens beste burgers, var morsom i våre øyne, men noen oppfattet ham nok som slitsom.

Vel, vi var her 3 ganger i løpet av de drøye 4 ukene vi var i Montreal, så det må jo bety at vi liker denne plassen.

Byens beste utsikt?

Vi trodde vi visste "alt" om denne byen, men vi visste ikke om Observatoire Place Ville Marie, som ligger midt i byen, 185 meter oppe, på taket av en av skyskraperne. Kanskje er det noe nytt, kanskje var det her sist vi bodde her, uten at vi fikk det med oss. Spiller ingen rolle, det er ikke dumt å gjøre noe for første gang heller...

Jeg kan falle i staver av den norske fjellheimen og får tårer i øynene av å se Lyngsalpene på nært hold, men en flott utsikt over storbyen er ikke å forakte det heller. Alt til sin tid og sitt sted. Å rusle blant skyskraperne og se opp på dem er ganske imponerende det også, det er mange interessante og imponerende bygninger. Det anbefales virkelig å ta seg tid til å kikke på dem og studere dem, ikke bare nedenfra, men ovenfra også. Det kunne vi fra Observatoire Place Ville Maria. Bygningen her er ikke byens høyeste, men pga beliggenheten og avstander føltes det som om vi var på toppen av alt. Utrolig kjekt, og litt pirring av høydeskrekken, som ingen av oss egentlig har. Men det kilte litt i magen da vi så rett ned. Må forresten beklage kvaliteten på bildene som er tatt gjennom glassvinduer av forskjellig renhetsgrad og i forskjellige vinkler på sollyset.

Heisturen opp var en opplevelse i seg selv. Å rase opp 43 etasjer på litt over halvminuttet kjentes i magen (og kanskje enda mer ned igjen). Deretter måtte vi ta en ny heis de siste etasjene opp. Jeg tror at vi endte opp i 47 etasje tilslutt. Der oppe ble vi møtt av 360 graders utsikt. Helt fantastisk. Det koster ca 20 dollar for voksne og litt mindre for barn og studenter å ta heisen opp.

Down Town rett øst for Ville Marie

Selv uten høyeskrekk kjentes det i magen når vi så rett ned fra vinduene. Det var langt ned! 185 meter for å være ganske nøyaktig.

Mot nord-øst, kan såvidt skimte korset på fjellet.

Mot øst med Olympiastadion med tårnet i midten

Mot Place des Arts

Mot sør og lett øst, Bridge Jaques Cartier litt bak til venstre.

Parieserhjulet i Old Port og Biosphere på Ile St.Helen

Mot sør 

Le 1000 - byens høyeste bygning

Place Ville Maria er Montreals 4.høyeste bygning. Den høyeste er og forblir Le 1000. Den er 205 meter høy og holder seg akkurat innenfor særregelen om at ingen får bygge høyere enn fjellet. Det er forresten Place Ville Maria som er det virkelig sentrum av Montreal. Guiden vi hadde på en senere tur, kunne fortelle at dersom du kommer med bil til byen og stiller inn gps'n på Montreal, så vil du havne her. 

Mot fjellet / Mont Royal

Down Town 

Som sagt, bildene er ikke de beste, men opplevelsen var helt topp! Det er jo det viktigste, tross alt. Selv om jeg tar mye bilder, og poster mye, så er jeg opptatt av at ferien skal oppleves i seg selv, ikke kun gjennom mobilen eller kameralinsa. Her oppe kan vi være så lenge vi vil når vi først kommer opp, ingen jager deg ned igjen  stengetid i alle fall. Jeg gikk først en runde og tok bilder, og etter det ble alt pakket ned i sekken og resten av tiden brukte vi til å nyte utsikten og kose oss.  Det er også en restaurant her opp, i 44 etasje, "Les Enfants Terribles", der kan man få seg et bedre måltid med enda bedre utsikt. På travle dager bør man nok bestille bord. Vi derimot tok heisen ned igjen i full fart, 37 sekunder fra topp til bunn! Anbefales!

Nyheter er fint, men bare så lenge det gamle består...

Å være på ferie en plass vi har bodd og vært mye er ikke helt som å være på ferie andre steder. Det vil jeg tro at de fleste som reiser tilbake til gamle hjemplasser er enige om. Vi er på ferie, men det føles samtidig ikke som vi er på på ferie. Vi blir behandlet som turister mange plasser, naturlig nok, men føler oss ikke som en turister. Noen ganger er det vanskelig å vite om man skal spille med og takke hyggelig for turistinformasjon man ikke trenger, eller prøve å få flettet inn så tidlig som mulig i samtalen at vi egentlig er ganske kjent her. Folk her er for det aller meste både hyggelige, vennlige og ønsker virkelig at folk som kommer hit skal få en god opplevelse. Så når servitøren, butikkdamen eller billettmannen er tydelig imponert over at vi kommer fra Norge og hit og lurer på hva vi synes om byen velger vi stort sett å svare som om vi var turister, noe vi strengt talt er også - vi skjønner det bare ikke selv...

Byen av full av "constructions" - jeg tror det er det ordet vi støter på oftest når vi beveger oss.  En god del blir reparert rundt omkring og mye bygges nytt. Bortsett fra all på-kryss-og-tvers-gåingen mellom, rundt og forbi oransje kjegler, gjerder og skilt, er det mest spennende med nye prosjekter. Det meste er jo til det bedre også. At ikke alt er som det "pleier", og det er helt greitt, spesielt når noe nytt dukker opp!  Men likevel skal jo helst alt være der, og aller helst på samme plass også.  Det er jo derfor vi har kommet hit - for å gjøre akkurat det samme gamle som vi gjør hver gang...  trenger egentlig ikke kamera en gang, vi kan bruke de samme bildene som vi tok sist, eller gangen før der, eller før der igjen.

Derfor var skuffelsen stor da vi kom til en av våre gamle favorittplasser - Restaurant Mikes på Ste. Cahtrine Street og oppdaget at den ikke var der lenger!!!  Går det virkelig an? Hvem i alle dager har bestemt at den skal være nedlagt når vi kommer? Uhørt!!!  Det rare er at det nesten føltes sånn, hvem har gjort det? Vi blir som noen trassige 3 åringer som har mest lyst til å trampe i bakken og hyle "Jammen, vi viiiiiiillllll !!!!!"  Restauranten var jo heller verken spesielt bra eller noe ekstraordinært fin eller koselig. De hadde veldig god frokost da, men det var ikke det vi pleide å spise der, selv om det hendte det også.

Men det var der vi pleide å gå, der familiens yngste fikk tegnesaker når vi kom og hvor mannen alltid bestilte lasagne til tross for at han alltid var enig med seg selv om at den ikke var spesielt god. Denne gangen minnet vi ham på det på forhånd og småmobbet han litt om at han måtte dit for å sjekke om lasagnen hadde blitt bedre...  Vi mennesker er rare. Og når vi er på ferie er vi kanskje enda rarere. Noen ganger...

Nei, det er greitt med nye ting, men bare så lenge det gamle er der (vi mener) det skal være. 

R.I.P Mikes! Og takk for at du var der en gang!

Og nei, det er ikke det samme å gå på byens andre Mikes-restaurant - det var akkurat DENNE vi skulle gå på.

Canal de Lachine - kanalen til Kina...

Jeg har ikke skrevet noe på noen dager nå, er jo tross alt på ferie...  Men nå er det tid for å gå litt tilbake i tid og ta en tur langs Canal de Lachine, et utrolig flott rekreasjonsområdet langs den gamle kanalen. Her kan man gå, jogge, sykle, gå på rollerblades eller kjøre båt på kanalen. Vi valgte gå-metoden denne dagen, men mannen i huset har allerede hatt seg et par sykleturer her tidligere i ferien.

Resto-Café Quoi De N'Oeuf, Rue Notre Dame Ouest

Eggs Benedicts Asparagus.... yam!

Vi startet med frokost på en av våre gamle nabolagsrestauranter, Resto-Café Quoi De N'Oeuf. Der imponerte vi kelneren vår med å drikke kaffen "svart" - "You guys are really brave people" var kommentaren, og vi kunne ikke annet enn å le litt for oss selv da han kom tilbake litt senere og spurte "Do you want more of that black coffee?" Det gjorde vi selvfølgelig. Frokosten smakte like godt som vi husket og servicen like god og hyggelig. Og jeg mener det helt alvorlig; De har de beste Eggs Benedicts!

Marché Atwater

Vi startet turen ved "The Market" - Atwater Market hvor vi fant en skyggeplass hvor vi smurte oss godt inn med solkrem. Markedet har vært her siden 1982, før det har bygningen vært brukt til andre ting. Dette er "vårt" marked, vi bodde vare 7-8 minutters gange herfra. Og her er vi stadig innom! Rett bak The Market går "Atwater Footbridge" over til den andre siden av kanalen hvor turen mot Old Port kan begynne.

St.Gabrial lock / sluse

Canal de Lachine fikk etter sigende navnet sitt da europeiske oppdagere lette etter vesterveien til Kina. St. Lawrence-elva og innsjøene lenger inne, gjør at det er mulig å komme seg helt inn til de store sjøene i USA, men elva's mange stryk gjorde det vanskelig. Allerede på slutten av 1680-tallet begynte man å snakke om å lage en kanel som kunne hjelpe båtene til å gå utenom strykene, men først i 1821 ble planene satt ut i live, fire år senere ble den tatt i bruk. Da var kanalen 14 km lang og hadde 7 sluser.

Allerede 15 år senere måtte slusene utvides fordi båtene var blitt for større. De 7 slusene ble bygget større og ble til 5. Fra 1873 til 1885 måtte slusene utvides på nytt. Deretter var kanalen i drift i fram til 1950-tallet, da begynte båtene for alvor å bli for store. Kanalen hadde også nådd grensen for hvor mye den kunne utvides. Det ble bestemt at det skulle lages en ny "vei", "St. Lawrence Seaways" på andre siden av elva. Den ble åpnet i 1959. Det er også en historie jeg kunne skrive mye om, men slapp av - det får jeg spare til en annen gang.

I 1970 ble kanalen stengt for godt. Dette var jo en periode hvor mye gammelt skulle rives eller ødelegges (og glemmes eller gjemmes?), ikke bare her, men i Europa og Norge også. Jeg kan jo bare nevne plasser som Tyholmen i Arendal, Sandvika i Bærum og Sjøgata i Mosjøen. Hadde det ikke vært for noen, i noens øyne sikkert både sære og plagsomme, "aktivister" som stod på og kjempet i mot, hadde flere av disse stedene vært sanert. Det gjelder antageligvis også Old Montreal og andre gamlebyer. Sandvika ble rasert, men de andre stedene ble reddet. Det ble også stopp på ødeleggelsene av Canal de Lachine, og i 1977 var det laget sykkelsti langs hele kanalen. Nå er området blitt erklært som "a National Historic Site of Canada". Det offisielle navnet er "the Lachine Canal National Historic Site of Canada" Kanalen er pusset opp igjen i sin helhet og alle slusene er i orden igjen. Nytte-trafikkens tid er definitivt over, men den brukes til fritidsbåter og sightseeingturer.

Det ble en lang historisk tur - nå tilbake til i dag! Som jeg skrev i begynnelsen av innlegget, så er dette nå i dag mest av alt et kjempefint område enten du vil sykle, rollerblade, gå, løpe og eller bare finne deg et sted å sitte ned. Det siste legges det også mer og mer tilrette for. På kanalen kan du leie båt, kano eller tråbåt. Det eneste det ikke er lov til her er å bade.

Reparasjonsarbeid langs kanalen ikke så langt fra Atwater Marked.

Flere steder det går an å sette seg ned.

Nå foregår det store konstruksjonsarbeider både her som vi var ute og gikk og andre steder langs kanalen. Det skal repareres og tilrettelegges mye i årene som kommer.  Deler av kanalen og området ved siden av er stengt av sikkerhetsmessige grunner, bl.a fordi de gamle murene er i ferd med å rase ut. Det er rotete og litt kaotisk nå og kommer til å ta noen år, men det blir helt sikkert kjempebra når det er ferdig.

Det bygges også ekstremt mye nytt langs kanalen. Historisk sett er dette er dette et litt fattig strøk med fabrikkbygninger, lagerbygninger og boliger for arbeidsfolk og dem som ikke har så mye. Mange kunsterer og små personlige næringsdrivende har hatt sine kontorer, studioer, arbeidslokaler her. Men nå er det på god vei inn i å bli hipt og rikt med enorm boligutbygning som ikke er for dem med mindre penger. Det blir pent å se på, veldig strømlinjeformet og litt luksuriøst enkelte steder, men mange av dem som har bodd og jobbet her, har ikke råd til det lenger.

Men kreative sjeler og vilje til å finne på noe "crazy" finnes fremdeles. Plutselig dukket det opp en Metrostasjon der langt unna nærmeste skinnegang: "La Station F-MR " må være en vill ide noen fikk og har klart å gjennomføre.

Station F-MR

Jeg har kjørt mye metro i min tid, men dette er første gangen jeg har fått servering i en...

En liten butikk...

Mange av de gamle metrovognene fra 1967 blir nå (endelig) byttet ut, og her nede ved kanalen har det altså blitt laget en slags pop-up "sommerlandsby" med servering med og uten alkohol, utstillinger, utsalg av forskjellige saker og ting fra lokale kunstnere, konsertscene og you name it.  Etter det jeg har skjønt, skal dette bare stå i sommer, antageligvis fram til september eller noe rundt der. Men jeg har også hørt at det er planer om å bygge opp noe permanent senere. 

Vi handlet litt, tok oss litt å drikke og kikket litt rundt før vi gikk videre. 

Station Wellington 

Turen langs kanalen er i overkant av 4 km lang, en skikkelig fin tur en passelig varm sommerdag. Når vi nærmer oss Old Port / Old Montreal som er målet for dagen og enden på turen, kommer vi til gamle jernbanelinjer. Noen av dem er fremdeles i bruk. Akkurat her var det tidligere en jernbanestasjon, Station Wellington. Er du historisk interessert så finner du mye interessant informasjon på oppslag underveis, og er du ikke så får du deg i alle fall en fin tur!