Med tog gjennom Canada - en reiseskildring fra mai 2000

(Dette ble skrevet ikke så lenge etter at vi tok denne turen, så mye kan ha blitt forandret siden det. I alle fall når det handler om praktiske ting i forbindelse med turen. Bildene er fra tiden før digitalkamera var for menigmann.  Bildene er derfor foto av papirbilder og kvaliteten er deretter.)

Tog så langt man ser.. i de dype skoger i Ontario

Toget trekkes av 3 lokomotiver

”The Canadian” er togstrekningen fra Toronto i øst til Vancouver i vest i dette utrolig store landet, verdens nest største faktisk.  Allerede før vi flyttet til Canada første gangen i 1999, bestemte vi oss for at vi skulle ta denne togturen som vi hadde hørt en del om, og et halvt år etter at vi kom hit, pakket vi sekken og satte oss på toget.  Turen tar 3 døgn, så man bør være litt mer enn middels glad i å kjøre tog for å gjøre noe sånn.  Dessuten bør man være glad i natur og mennesker, for begge deler er en viktig del av turen. I alle fall på turistklasse.

Venter i kø i Toronto, klar for å styrte inn på toget når det kommer.

Toget gikk fra Toronto på lørdag morgen, og vi fikk beskjed om at det var mer regelen enn unntaket at det ikke går når det skal….  Ikke så lett å holde tidsplanen på en 70 timers togtur, så alt tatt i betraktning, var det overraskende presist, synes jeg.  En av tingene som skilte Nord Amerikanske tog fra de Europeiske, var muligheten til å bestille plassbillett.   Du kjøper billett til et bestemt tog, og du er garantert plass, men ikke en bestemt plass.  Det betyr at når du skal ut å reise, så gjelder det å stille opp i kø i god tid, og så styrte inn på toget for å få en plass.  Det føltes ganske teit egentlig, men vi hadde med oss litt mindre bagasje enn de som stod rundt oss i køen og skulle på treplanting i Nord Ontario, så vi kom oss forbi og fant oss en plass midt på et vindu – for det var jo viktig.  Tross alt skulle vi bo i det setet noen dager, og da ville vi se godt fra der vi satt.

Canada og Norge har mange likheter når det gjelder naturen.  Det er bare at her borte er alt større, høyere, lengre, videre, bredere, mere osv. – ja, ja – det meste i allfall.  De canadiske skoger får de norske skogene til å se ut som en middels juletreplantasje, og prærien får Danmark til å se kupert ut…..   Det er mengden og størrelsen som gjør at det blir så fascinerende, ikke så mye naturen i seg selv.  Vi har jo masse flott natur i Norge, så det skal litt til å imponere oss, og det var ikke alltid vi ble så imponert heller.  Men hele turen var en eventyrlig blanding av natur, folk, tog og vondt i rompa. De som har sittet tre døgn i strekk på et tog, skjønner nok hva jeg snakker om.  Og for all del, sørg for å ikke miste toget på en av strekke-på-beina-stoppene, for det kan gå noen dager før neste tog kommer… For ordens skyld, vi klart alltid å komme oss på igjen.

Det er to måter å reise med The Canadien på.  Enten reiser man på turistklasse som vi gjorde, eller på Silver and Blue Class –  en luksusklasse med lugarer og tre måltider pr dag, en skikkelig førsteklassetur, som koster deretter.  Og selv om det nok var stunder underveis hvor jeg kunne tenke meg en seng, så er jeg overbevist om at vi som reiste på ”fattigklassen” hadde det mye mer interessant enn ”rikingene” lenger bak i toget…

Fra utsiktsdomen på toppen av toget, fantastisk å sitte her.

Det er noe med menneskene man treffer underveis; mennesketypene som velger å sitte tre døgn i et sete og spise enkel mat og leve ganske tett innpå hverandre i de tre døgnene turen tar.  Noen hilste man bare på eller knapt nok det, andre kom man ganske tett innpå, på godt og vondt.  Det var den gamle dansk-canadiske pensjonisten som reiste ganske ofte fordi det var den billigste måten å besøke sønnen på den andre siden av landet på, det var en mann fra Nigeria som hadde fått togbillett av sin kommende arbeidsgiver for å reise til den nye arbeidsplassen sin, det var ”Oh-my-Good” –amerikanerinnen som var omtrent en parodi på en amerikaner og som ikke hadde lært forskjell på innestemme og utestemme, for ikke å si dagstemme og nattstemme, det var den ungdomsgjengen som skulle opp i skogene for å plante mer skog, og det var folk fra utrolig mange nasjonaliteter.  Ja, til og med en skjeggete Nordmann som skulle til Alaska og tusle litt i skogene der.  Og det blir som når man går fra hytte til hytte i den norske fjellheimen, man opparbeider seg et litt spesielt felleskap og en veldig spesiel atmosfære, og du snakker med alle uansett alder, utdanning og interesser for øvrig. Selve togturen var en opplevelse, selv uten å se ut av vinduene.

Plutselig, midt inni skogen kom vi til en plass hvor det bodde folk

Men det var ikke å forakte å se ut av vinduene heller…  Skog har vi jo sett før, men ikke i slike mengder.  Det første halvannet døgnet kjørte vi gjennom skog, skog og enda litt mer skog.  Av og til var det et vann eller en innsjø som kunne skimtes mer eller mindre mellom trærne, og jammen meg var det plutselig en liten plass hvor det bodde noen også, ikke mange, men vi kunne se noen få hus eller bare noen brakker.  Søndag ettermiddag var vi i Winnipeg.  Her skulle det egentlig ha vært et lengre stopp, men pga. forsinkelsen som vi ikke hadde kjørt inn, ble det bare en  halvtimes tid.  Akkurat nok til å løpe bort på markedet rett ved togstasjonen og finne noe proviant.  Vi hamstret frukt og snop før vi løp tilbake til toget.  Det var et langt strekke-på-beina-stopp daglig.  Det kunne være fra 30 minutter opp til 1 ½ time.  I tillegg hadde vi et 10-20 minutters stopp daglig.

Edmonton ligger nesten som en spøkelsesby der borte i morgendisen

Etter Winniepeg var det tid for å starte på prærien. Etter halvannet døgn med skog, var det nå et døgn med sletter så langt vi kunne se, og vi kunne jo se ganske langt.  Det var endeløse jorder, og det dreide seg ikke om småbruk akkurat….  Og jammen dukket det plutselig opp et gårdsbruk med norsk flagg utenfor også.  Det var sånn at vi nesten begynte å synge ”Ja, vi elsker”.   Prærien var virkelig fascinerende.  Dette var jo noe vi bare hadde hørt om, ikke sett.  Mandags morgen kom vi til Edmunton. Det var helt merkelig, plutselig dukket det bare opp en storby av intet, liksom.  I morgendisen så det nesten ut som om det bare var en luftspeiling som lå ”der borte”.

Stopp i Jasper, Rocky Mountains 

Utpå ettermiddagen mandag var det klart for ”The Rockies” – Rocky Mountains som vi skulle krysse. Egentlig skulle vi hatt et lengre stopp i Jasper som ligger i fjellene, men vi var fremdeles forsinket, så stoppen ble kun til akkurat den tiden det tok å gjøre rent på toget.  Jasper er en by hvor man godt kan møte bjørn på et gatehjørnet.  Det gjorde vi ikke, heldigvis.  Men jeg så en svart-bjørn i et parkområde bare et par minutter før toget stoppet i byen.  På vei hjemover igjen hadde vi litt bedre tid slik at vi kunne få sett oss litt omkring.  Det var flott.  Men for meg var nok prærien mer spennende, selv i sin ensformighet.  Fjell har vi tross alt sett før.  Når det er sagt, så kunne jeg veldig gjerne ha kjørt ”The Rockies” på langs med buss.  Da kan man jo kjøre noen dager i fjellene, for det er her som med skogen: fjell har vi sett før, men ikke så mange på rad.

Det var masse dyr å se i området her.  Det var nesten som å være i en dyrepark, bare at nå var dyrene der de naturlig hører hjemme, og vi menneskene var trygt (både for oss og dyrene) bevart inne i toget.  Vi så masse elg, rådyr, fjellgjeiter og en bjørn til.  Men her fikk vi også et eksempel på at det ikke er ”alt” som er større i den delen av verden.  Et stykke etter Jasper, kom det beskjed over høytaleren at nå kom vi til en turistatraksjon, nemlig en flott foss.  Der kom toget til å kjøre veldig sakte forbi slik at alle kunne få tatt bilder.  Vi satt fremdeles og kikket etter den store flotte fossen da vi så at de andre begynte å pakke sammen fotoapparatene sine…

Ved middagsbordet den kvelden, kom vi i prat med fyren fra Nigeria.  Restaurantvognen hadde bare noen få bord.  Det var to eller tre bordsetninger hver dag alt etter hvor mange som hadde bestilt middag. De fylte opp bordene, og da ble vi sittende sammen med vår venn fra Nigeria.  Han hadde jobbet forskjellige steder i USA og Canada , og nå hadde han fått oppdrag på en flyfabrikk i Kelowna.  Arbeidsgiveren  hadde spurt om det var ok å ta toget for det lå litt avsides til.  Det var greitt det for vår venn.  Det er bare det at det på forhånd er helt umulig å tenke seg hva slags avstander man snakker om i dette digre landet.  Ja, det er faktisk helt umulig å tenke seg hvor stort det er uten å oppleve det også.  Han hadde fått beskjed om å ta toget fra Toronto til Kamlops, og så buss derfra til Kelowna.  Men ingen hadde fortalt ham at toget tar 2 ½ døgn og litt til fra Toronto til Kamplops.  Det ankommer i tre-tida på natta, og bussen til Kelowna går i ni-tida om morgenen…… Kamplops er ikke verdens navle, og klokken tre om natta var det vel bare togstasjonen som var åpen. Jeg tror ikke at han følte seg særlig høy i hatten der han tuslet ut av toget midt på natta.  Vi var så vidt våkne nok til å vinke og ønske lykke til.

Det skal være en kjempe flott strekning som toget kjører deler av den siste natta. Tidligere ble den kjørt på dagtid enten østover eller vestover.  Men det er så bratt og smalt noen plasser der at det ikke var uvanlig at passasjerer ble syke og kastet opp når det så ut som om toget gikk i løse lufta.  Så nå kjører de den strekningen nattestid begge veier.  Dessverre, eller like greitt kanskje.  Vel, jeg er litt usikker på om litt spylukt fra eller til ville hatt noe betydning eller ikke.  Toalettene begynte å bli temmelig slitne nå og morgenstellet som ble gjort med godt mot og gode forsetter første dagen, var redusert til tannpuss og det å vurdere å ta fram en våte-serviett.  Det ble med vurderingen.

Vancouver er en nydelig by som ligger flott til.

Det var herlig å komme fram til Vancouver tirsdag morgen etter omtrent 70 timer på toget.  Etter å ha spist noe hamburgerbrød-lignende med ost og skinke på til frokost, lunsj og kanskje kvelds også i tre dager, skulle det bli godt med noe annet  å bite i.  For ikke å snakke om en ordentlig do eller hvor godt det skulle bli å bytte ut våte-serviettene med en dusj…

7 dager senere var vi klare for turen hjem igjen, og vi sto ennå en gang i kø og ventet på å sprinte raskest mulig inn i togvognen for å finne akkurat den plassen vi hadde sett oss ut….  Vi klarte det denne gangen også.  Der og da var tanken på tre nye døgn på toget gjennom Canada ikke direkte lystig, for denne gangen visste vi jo hva vi gikk til på godt og VONDT(-i-rompa).  Men det er en fantastisk måte å reise på.  Vi så de samme plassene og den samme naturen tilbake, men det var nye og interessante folk fra enda flere deler av verden.  Et reisefølge fra Taiwan kom trippende på toget i Jasper og gikk av igjen noen timer senere midt i ingenmannsland i pelsjakker og høyhælte sko…. De skilte seg absolutt ut blant oss andre på turistklasse. De var både et forfriskende og et forstyrrende bekjentskap.  De befant seg utvilsomt på et annet energinivå enn vårt lett henslengte avslappede og hadde ikke lært seg å bruke innestemmen.  De der i mot, syntes sikkert at vi andre så ut som om vi var i en dvalelignende tilstand, og det var vi kanskje også.

Tre dager etter at vi dro fra Vancouver tøffet toget akkurat i rute inn til Toronto.  Rompa verket, men ikke fullt så mye som da vi reiste andre veien – man lærer seg noen triks underveis, må vite!

Turen anbefales, selv om man kanskje må være ørlite grann sprø for å finne på noe sånn.  Vancouver en nydelig by å besøke, men det er en helt annen historie, eller rettere sagt – en helt annen reiseskildring.

Det er vinter på Mont Royal

Noe av det virkelig herlige med å bo i denne byen var årstidene.  Det var skikkelig sommer, herlig fargerik høst, fantastisk vinter og kanskje litt kort, men likevel fin vår.  Det blir nok en stund til det blir vinter i Montreal på oss igjen, men en gang skal det bli igjen, helt sikkert. Og inntil det, får jeg trekke fram noen gamle mimrebilder for å vise at det helt utmerket går an å ha fine dager her om vinteren også.

Her er noen bilder fra "Fjellet midt i byen" - Mont Royal om vinteren.  Det var fantastisk å ha en sånn plass både sommer og vinter, men kanskje aller mest om vinteren.

Nyttårsaften formiddag 2006

Ja, vi er faktisk nesten midt i byen, og her er det flere kilometer med langrennsløyper, akebakke, stier og veier hvor det går an å gå til fots, selv om vinteren og skøytebane. På toppen kan man nyte utsikten mot byen og drikke varm sjokolade, det siste kunne man også både nede ved skøytebanen og i Smith's house som ligger mellom toppen og skøytebanen, i nærheten av den store akebakken.

Sommerskøyting midt i byen

Hva gjør man på en dag hvor temperaturmåleren kryper oppover og fuktigheten kleber seg til kroppen slik at du tror at du svetter mer enn du gjør? Og ikke bare du, men hjernen tror det også.  Det er ikke så farlig for oss, men kan være svært alvorlig for svake og syke mennesker som ikke har mulighet til air condition eller andre måter å kjøle seg ned på og kroppen jobber enda dårligere enn hos oss friske.

Så når varmen blir for intens og langvarig, opprettes det nedkjølingsområder, offentlige svømmebasseng utvider åpningstidene og personer som ikke kan komme seg ut av varmen på egenhånd kan hentes og bringes til kjøligere plasser, så sant det finnes noen som kan melde fra, og det er jo ikke alltid.  Vel så varmt er det ikke nå, men varmt nok for oss nordboere som likegodt har funnet ut at skøytebanen er den rette plassen å være på en varm dag som denne.  Det er jo ikke bare varmen som er plagsom i en storby, luftkvaliteten kan være temmelig ubehagelig også.  Når det «bare» er varmt, går det jo fint an å finne et svømmebasseng og en grønn lunge.

Nesten midt i Down Town Montreal finner du byens høyeste skyskraper, og den kommer til å forbli den høyeste for byen har en lov som sier at ingen bygg kan være høyere enn Mont Royal, og denne ligger tett opptil.  Le 1000 ligger selvfølgelig nettopp på 1000, rue De La Gauchetière Ouest og du kjenner den lett igjen pga den trekanta toppen.  I denne bygningen ligger det en skøytebane som er åpen hele året, «Patinoire Atrium Le 1000».  Rundt rinken er det opptil flere fastfoodrestauranter samt bord og stoler sånn at de som ikke går på skøyter kan sitte og se på, nyte en kopp kaffe, surfe litt på nettet eller bare nyte stemningen.  

Vi har vært her mye for tenåringen gikk på skøytekurs her da hun var liten.  Det var ikke få lørdager eller søndager vi tilbrakte her.  Noen ganger hadde vi frokost og kaffe med oss, spesielt når kurset begynte tidlig.  Så hva gjør jeg når jeg sitter her nå?  Snuser inn lukta selvfølgelig og mimrer.

Hvordan kommer du hit?  Bortsett fra å gå rundt og lete etter Montreals høyeste bygning?  Metro Bonaventure, oransje linje.  Følg skiltene.  Du kan gå hit via undergrunnen fra stasjoner på den grønne linja (Peel eller Mc Gill).  Buss 36 stopper også her.

Du kan leie skøyter, hjelmer og lockers hvor du har tingene din.  Det er ikke påbudt med hjelm, men smarte mennesker bruker hjelm.  Jeg kan fremdeles høre smellet av et hode som traff isen her for noen år siden, han som stod ved siden av måtte gå og sette seg for han ble kvalm bare å lyden.  

Det gikk bra, ble «bare» en kraftig hjernerystelse.  Jeg kjenner henne som eide hodet, og hun satt her litt med meg etterpå.  «Det er kanskje en grunn til at vi forlanger at ungene bruker hjelm», sa hun. Jeg var enig og kommenterte at det ikke var mange voksne med hjelm her, kun en faktisk og det var min mann.  Strengt regime her i huset.  Da så hun på meg og sa bestemt: «It will be, next Sunday» Vel, pga hjernerystelsen tok det to uker før familien var tilbake på isen, men da hadde både store og små hjelmer.  

En praktisk ting til: Det er vakter på isen som holder oppsyn med det hele og vær oppmerksom på at vaktene styrer hvilken retning man skal gå på skøyter i sånn at alle går samme veien.  Med jevne mellomrom forandres retningen.  Hver annen time eller noe der omkring vannes og skrapes isen, så da kan man enten sitte rette utenfor isen og vente, eller man kan benytte anledningen til å få seg litt å spise eller drikke.

Det er kaldt her!  Både på isen og nærme rinken, så lange bukser og ei god jakke er godt å ha. Jeg er bare tilskuer, så jeg har faktisk også med meg et lite teppe, ei ekstra jakke eller til og med et håndkle å sitte på.  Sitter du lenger unna rinken er det varmere, men jeg sitter rett ved – fordi det var sånn vi pleide å gjøre det …  Eller kanskje fordi da føler jeg at jeg nesten er på isen, selv om jeg ikke er det. Og det er jo ikke verst.  Det er faktisk temmelig kjekt!

Litt fakta om Montreal og omegn

Det er ikke alltid en tenker over det, men Montreal ligger på en øy som er omtrent 5 mil lang og 1,5 mil bred.  Arealet er ca 500 km², dvs bare litt større enn Andøya!  Øya består av Montreal by med  1,75 millioner innbygger (2014) og mange forskjellige kommuner spredd utover spesielt i øst og vest. På hele øya bor det tilsammen omtrent 2 millioner mennesker og tar man med de nærmeste områdene på fastlandet, så er det tilsammen i overkant av 4 millioner mennesker som har Montreal som "sin" storby.  Øya ligger midt i St.Lawrence elva med broer til fastlandet på begge sider.

I 2002 ble Montreal by og de 27 kommunene på øya slått sammen til en storkommune.  Men en stor protestaksjon og noen ivrige politikere på jakt etter stemmer, gjorde at i januar 2006 fikk de kommunene som ønsket det løsrive seg igjen, og i dag er det derfor 15 kommuner på øya, inkludert Montreal by.  De kommunene som løsrev seg, må likevel betale en liten skatt til Montreal for bruk av tjenester.

Montreal er den tredje største byen i Canada og den største byen i provinsen Quebec.  Men det er ikke hovedstaden i provinsen, for det er det Quebec city som er.  For spesielt interesserte kan jeg jo fortelle at det er den 9. største byen i Nord Amerika.

Offisielt språk i byen er fransk og det er verdens neste største fransktalende by, kun Paris er større. I praksis er det en av de mest bilinguale byene i Canada.  Over halvparten av alle som bor her snakker både fransk og engelsk og omtrent 30% har et tredje språk i tillegg.  Så du vil fint kunne klare deg her på engelsk, men lær deg gjerne noen franske ord og fraser når du først er her.  Språklovene gjør at all skilting skal være på fransk, og der det også er engelske skilter, skal de franske være størst.

Montreal var historisk sett handelshovedstaden i Canada, men på 70-tallet var det en del opptøyer i forbindelse med fransk / ikke-fransk og separatistbevegelsen kunne være temmelig brutal, så da flyttet opptil flere store selskaper ut av byen og til Toronto som da overtok mye av Montreals rolle. Montreal ble en fattigere by og veksten gikk mye saktere enn i mange andre byer.  I 1976 var byen vertskap for Olympiske sommerleker som var et gedigent underskuddsforetak.  Til gjengjeld har de vært kjempeflinke med etterbruken av anleggene som ble bygget til OL, ingen av dem har blitt drevet med underskudd.

Byen er fremdeles en viktig by når det gjelder handel og utvikling og den er vertskapsby for mange internasjonale kongresser, messer etc.  Den er også kåret til verdens 8.beste universitetsby.

Om sommeren kan det være varmt og fuktig.  Gjennomsnittstemperaturen i juli er 26 grader, men det kan fort komme oppi 30 grader som føles enda varmere pga luftfuktigheten. Gjennomsnittstemperaturen i januar er ca 10 minus, men det kan lett bli mye kaldere.  Vinden gjør at det føles enda kaldere.  Stort sett kan vi si at det er skikkelig sommer og skikkelig vinter.  Høsten er vanligvis mild og fin, og september gjerne som en god norsk sommer. Våren er også for det meste mild og fin, men kan fort ha store temperaturforskjeller fra dag til dag.

Den store fikse-dagen, praktiske ting

I dag har vi hatt den store fikse-dagen, mye som skal ordnes når en skal være på ferie en stund.

Først måtte vi ha en kartbok, det er viktig for oss som går og går og går uansett om vi kommer til døra eller andre steder.  Montreal er en by til å gå i, ta på go'skoene, på med ryggsekken (og nei, det er ikke bare nordmenn som bruker sekk), fram med kartet og klar, ferdig, gå! Denne er kjøpt på Canadian Tire på Place Alexis Nihon. 

Det neste som skulle ordnes var Metrokort.  Skal du være en stund eller kjøre mye metro og buss kan det hende at det lønner seg å kjøpe et Opuskort.  Kortet koster 6 $ og du kan fylle det opp med 1, 2 eller 10 enkeltbilletter, kveldsbruk, weekendbruk, en dag, tre dager, for en uke (gjelder fra mandag til søndag) eller for en måned (kalendermåned).  1 og 2 billetter, kveldsbruk, weekendbruk, en dag og tre dager kan du også få på et Occasional card, så det trenger du ikke å kjøpe Opuskort for å få.

Opuskortene er gyldige i 4 år, så om du har tenkt deg tilbake innen den tiden, så ta vare på dem. (Og de kan faktisk byttes inn gratis selv etter 4 år fant vi ut i dag) Vi hadde kort fra før, så det var bare å få fylt dem opp med enkeltbilletter som vi klarer oss med fram til søndag og så fyller vi på pr uke etter det.  Kortene kan kjøpes i luka på alle metrostasjoner og så kan de fylles opp i automater på alle stasjoner. Der kan du bruke cash eller kort.

Husets tenåring ville klippe seg, og hun ville gå på den frisørsalongen som hun brukte da vi bodde her, og der ble det jammen meg gjensyn med hennes (og resten av familiens) frisør også, selv om det ikke var hun som klippet henne i dag.  Folk her borte er utrolig gode til å kjenne deg igjen, selv om det er flere år siden sist. Ganske imponerende, for jeg tror ikke at vi er så bemerkelsesverdige, vi er vel ganske gjennomsnittlige vil jeg tro.

Mens vi var og fikk klippet håret, dro mannen i familien videre for å fortsette sin del av fikse-dagen. Det neste var kontantkort til mobiltelefonene våre, eller pre-paid plans som det heter her borte.  Det kan det faktisk være vanskelig å få til for du må ha en canadisk bankkort / kredittkort for å få registrert planen. Vet ikke om det finnes noen måte å omgå akkurat det på. Godt av vi fremdeles har våre.

Det neste var Bixi. Vi bestemte oss for å kjøpe Bixi-medlemskap sånn at vi har sykler tilgjengelig den tiden vi er her. Bixi er bysykkelsystemet de har i Montreal. Syklene står spredd rundt i byen i sine spesielle stasjoner og du kan tegne et medlemskap som varer en stund eller du kan betale for 24 timer, 72 timer eller en vei. Medlemskapet må du ordne med Bixikontoret, korttidsleie kan du ordne selv på en Bixistasjon når du tar ut sykkelen.

MEN - selv om du leier en sykkel i 24 timer, betyr ikke det at du kan ha den i 24 timer.  Systemet er beregnet på korttidsykling, så du tar ut en sykkel, sykler og setter den fra deg igjen innen 30 minutter. Som medlem kan du bruke den i 45 minutter.  Deretter må du vente 5 minutter før du kan ta ut en ny sykkel på den stasjonen du setter den fra deg.  Ikke hør på lokale ikke-bixi-brukere som sier at selvfølgelig kan du ha den lenger, du har betalt for 24 timer. Det kan koste deg dyrt.  Sett deg godt inn i reglene og sykle i vei.  Det er et kjempekjekt system når man bare her lest "bruksanvisningen" godt nok.  Det er ikke vanskelig heller.



Dagens siste, men ikke minste oppdrag var å gå på Turistinformasjonen for å hente en bunke med brosjyrer.  Du kan finne det du trenger selv, eller du kan henvende deg til informasjonsdisken så får du hjelp om du trenger det.



Turistinformasjonen Down Town ligger på Rue Peel, rett sør for  Rue Ste.Cathrine.  Her er det også toaletter og en liten cafe i kjelleren, suvernirbutikk og salg og informasjon om turer i og utenfor Montreal.

Da er det bare å slenge beina høyt opp og begynne å lese og finne ut hva vi skal bedrive resten av ferien med!

Ny dag, nye muligheter, ny frokost

Vi er tidlig oppe og gråter lite denne morgenen også.  Jeg plastrer vannblemma fra i går, på med sandaler (med sokker), og så er det ut å gå igjen.  Det er den store fikse-dagen i dag, og mens mannen går i en retning for å fikse metro-kortene våre, går vi to andre opp til sentrum og vestover mot en av de andre "stamplassene" våre Place Alexis Nihon Shopping senter, en drøy halvtimes spasertur fra her vi bor.  Passelig tur før frokost det...  Det var her vi pleide å spise frokost på Zellers før i tida, men den er nedlagt nå.  Litt vemodig, for der har jeg hatt mange frokoster og fine samtaler med min gode venninne fra Bahamas etter at vi hadde levert ungene i barnehagen.

I dag endte vi opp med en enkel frokost på Caféto i 2. etasje.  Croissant med egg og skinke og ost til tenåringen og engelsk muffin med det samme til oss andre.  Og kaffe, selvfølgelig, og varm sjokolade til den litt mindre voksne.  Alt dette for rett under 14 dollar.  En enkel frokost som nok ikke sitter like godt i magen som gårsdagens, men da har vi en unnskyldning for å ta et nytt lite pitstopp om ikke altfor lenge.

Alexis Nihon kjøpesenter er et ikke altfor stort kjøpesenter over 3 etasjer, med hovedsaklig små butikker inkludert apotek (Pharmaprix) hvor det også er postkontor, en stor sportsbutikk, Canadian Tire, Winners og et stort supermarked med godt utvalg av ferskvarer.  I tillegg er en "Food court" med forskjellige typer mat og små andre enkle spiseplasser.  Vi trives her fordi det er et brukbart utvalg av butikker og det er sånn akkurat passe travelt.

Beliggenhet: Omtrent 10-15 minutter å gå fra midt i Down Town, ligger på hjørnet av Avenue Atwater og Rue Ste.Cathrine vest.  Atwater Metro station (grønn linje) ligger under senteret og det er mange busser som stopper i området.

Atwater Market

Metro: Lionell Groulx, orange eller grønn linje. 

The Market - Atwater Market er for noen av oss markedet med stor M.  Andre betegner det som overprisa og en overhypa turistmagnet.  Joda, det finnes store og billigere markeder i byen, Jean Talon Market, nord i byen f.eks, men vi elsker både lyden, lukta og synet av Atwater Marked, uansett årstid.  Og lukta og synet forandrer seg etter årstiden.  På senvinteren er det Maple Syrup som dominerer, utpå våren kommer sommerblomstene, frukt og grønnsaker dukker opp etterhvert, så er det høstblomster på sensommeren, pumpkin i oktober og juletrærne kommer en gang i november.

Vi bodde 5 minutters gange herfra, og det var her vi handlet brød, grønnsaker, kjøtt, fisk, ost, pålegg, kaffe, spennende oljer, edikker og krydre og mye mer, så for oss er dette markedet med stor M.  Det ligger dessuten fint til nede ved Canal Lachine og det er en herlig plass å henge rundt en fin sommerdag. Og det var det vi gjorde i dag.  Denne gangen bor vi omtrent 15 minutters gange fra Markedet, men selv om vi har en flott butikk rett over gata, kommer vi nok til å gå noen turer til markedet for å handle litt ekstra.

Vi kikket på livet, spiste is, handlet baguetter og skinke til lunsj og ruslet litt langs kanalen.  Det er utrolig å ha et sånt område bare et godt steinkast fra sentrum.  Her kan man sykle, padle, ro, kjøre motorbåt, ha piknik og hva man nå ellers har lyst til.  Men i dag var det først og fremst markedet vi ville nyte.

Atwater Market ligger på Avenue Atwater helt nede ved kanalen.  Det er gangbar avstand fra sentrum (25-30 minutter), i alle fall for sånne som oss som liker å gå.  Kart er en nødvendighet når du er i Montreal!  Andre muligheter er å ta Metro (grønn eller orange linje) til Lionel Groulx, ta til høyre på Atwater når du kommer ut, 4-5 minutter å gå.  Buss 36 går på Notre Dame og stopper ved Avenue Atwater.

Psst -  om du går rundt her og finner noen togspor, så betyr ikke det at toget har gått, det betyr at det plutselig kan komme...  selv der det føles som temmelig ulogisk at det skal komme et tog.

Frokost på Quoi de N'Oeuf

Frokost ja!

Ingenting, eller i alle fall ikke mye, er som å gå ut å spise frokost.  Om vi bare skulle velge ett måltid på restaurant om dagen, ville jeg valgt frokost de fleste av dem.  Du kan få mye god mat til en veldig god pris, selv på de dyrere plassen.  Quoi de N'Oeuf var et selvsagt valg i dag, både av nostalgiske grunner og fordi frokosten er herlig, prisen helt grei og utvalget godt.  Her er det friskpressa juice, et godt utvalg av eggeretter, frukt, pannekaker, french toast og sikkert mer også.  Vi kommer sjelden lenger enn til egg og pannekaker...

Min favoritt er Egg Benedict med skinke og asparges - porsjerte egg, holandaisesaus, skinke og asparges på engelsk muffin...  Det burde følge med kolesterolsenkende også, tenker jeg....  Far i huset hadde sine sedvanlige to stekte egg - sunny side up, bacon, pølser og baked beans og tenåringen fikk pannekakene sine, med maple syrup selvfølgelig.  Alt fulgt opp av enorme mengder god kaffe, påfyll dukker opp av seg selv.  Har jeg glemt de stekte potetene?  Full fest for kolesterolet i dag!  (Vi skal nok få gått det av oss senere i dag)

Vi er klar for vår første dag i Montreal på 3 år - det er fremdeles hjemme!

Ut å fly

Det blåste heftig på flyplassen da vi kom dit tidlig på morgenen og vi hutra litt og vinden rev oss i håret der vi stod altfor tynnkledde mens vi lempet bagasjen ut av bilen.  Inne var det stille morgenstemning for morgenflyene hadde akkurat gått og vi var de første til neste fly.  Vi er kronisk forsent ute med det meste, men ikke når det gjelder å møte opp på flyplasser, togstasjoner eller hva vi nå skal ut å reise med. Det er noe beroligende godt med å vite at vi har tid nok til å håndtere mulige humper i veien.  I dag var det ingen humper i veien heller, bare herlig, forventningsfull morgenstemning på en nesten tom flyplass. Deilig, vi er i gang!

Oslo Gardermoen

Det er nesten alltid for lite sitteplasser på Gardermoen, men denne gangen var vi heldige.  Selv om det var fullt da vi kom, forsvant det plutselig en haug med mennesker fordi det viste seg at flyet de skulle med ikke gikk fra den gaten likevel.  Deilig å kunne sette seg ned rett ved gaten og vente den lille timen vi måtte tilbringe der.  Fullt var det på flyet også - overbooket.  Men det så ut som om det holdt med den ene etterlysningen etter frivillige til å stå over, godt var det for da fikk vi kommet oss ombord og dratt avgårde i rett tid.  Vi fløy Lufthansa denne gangen fra Oslo til Munchen.  God atmosfære på flyet og overraskende god beinplass.  Lurer på hvordan det gikk med jenta bak i flyet, hun som gikk ombord tydelig preget av flyskrekk.  Håper noen klarte å lose henne gjennom turen og hjalp henne å takle redselen sånn at turen ble så god som mulig.  Flyværet var fint, turen gikk fint og landingen var god.  Håper det hjalp.

Over Atlanteren

Å, det er kjedelig å fly så langt!  Den første timen er det ikke så galt og kanskje ikke den neste heller. Da har man ro til å kjenne på feriefølelsen og kjenne at roen senker seg i kroppen og i hodet.  Over skyene er himmelen alltid blå - denne gangen også.  Midt oppi kjedsomheten er det noen fascinerende og ganske fint å sitte å se på fly-vingen og himmelen.

Vi drikker, spiser snacks, får servert en ny omgang med drikke, middag, mer drikke, kaffe, avec... og sånn går nå tida.  Småsover litt, leser litt og følger med på skjermen hvor vi befinner oss og hvor langt det er igjen.  Føles forresten helt ok å reise med en tenåring og ikke småbarn...

Vi fløy Lufthansa her også, for første gang.  Det blir sikkert ikke siste.  Det var hyggelig betjening, god mat og behagelig fly med ok beinplass til å være økonomiklasse.  Innflyvningen til Montreal var lang og ikke bare behagelig, det blåste en del og var ganske tett skylag.  Men landingen var bortimot perfekt, spesielt med tanke på vinden.  Men vinden var faktisk den eneste humpen i veien denne dagen, og da kan vi ikke klage.

Det var tilløp til klapping da vi var trygt nede og det var nok flere enn meg som hadde holdt pusten ørlite grann de siste meterne.  Nå er vi her!  Let the fun begin!

What we used to do....

Fortsetter nedtellingen og mimrer litt om ting vi har gjort mens vi var i Montreal og som vi helt sikkert kommer til å gjøre igjen.  Some great memories from things we used to do.

 ST.JOSEPH ORATORIE

En av verdens største kirker er virkelig verdt et besøk. Her kan du bruke en ganske stor del av dagen om du vil. Kirken i seg selv er mektig og det er mye å se på inne.  Utsikten er fantastisk og du ser deler av byen som du ellers ikke ser.

Vi du ha en stille stund utendørs, kan du ta en tur gjennom den lille parken "Chemin de la croix / Way of the cross" - hvor  man "only speak in subdued tones". Dette er et religiøst område som blir brukt til bønn og ro.

Bak kirken finner du det lille kapellet som den hellige Broder André bygget.

Liker du å gå, så går du opp på en en time eller halvannen, alt etter hvilken vei du velger å gå.  

Et annet alternativ er metro og eller buss.  

TA EN METRO OG SE HVOR DU HAVNER

Montreal er en trygg by å bevege seg i, så medbragt en dose "street smartnes", så kan du bevege deg overalt, i alle fall på dagtid.  En av tingene vi liker å gjøre er rett og slett å ta Metroen til en eller annen mer eller mindre tilfeldig valgt stasjon og gå derfra!  

Pakk sekken med kart, litt drikke og en snack eller to og legg i vei.

Det fine med Montreal er at det er kort mellom lekeplasser og parker og du skal ikke se bort i fra at du finner en nabolagsrestaurant hvor det går an å få en matbit. 

Dessuten går det alltid en buss en eller annen plass om du ikke orker å gå lenger. De fleste busser i byområdet går til en eller annen metrostasjon og derfra vil du alltid finne tilbake til utgangspunktet ditt.

GÅ EN TUR LANGS CANAL LACHINE

Her er noen kilometer med gang- og sykkelsti og grønt gress.  Vær bare obs på at gangstien og sykkelstien i lange strekninger ikke er den samme, så pass på at du ikke går på sykkelstien.  Du kan gå hele veien fra Old Port til Atwater Marked hvor du kan stoppe eller du kan fortsette enda noen kilometer vestover derfra.  Herlig område.

CHINA TOWN

Besøk Nord Amerikas minste Chinatown.